Dette er en rask oversettelse fra den nederlandske originalen og kan inneholde flere feil i ordvalg og grammatikk. Norsk er ikke mitt morsmål. Reinier
Store temaer
Til bursdagen min ga Hans meg den siste bøken av Knausgård. Dens tittel er basert på setningene skrevet av den russiske dikteren Tsvetajeva (1892-1941):
“Uansett hvor mye du mater ulven, vil den alltid se mot skogen. Vi er alle ulver fra evighetens skog.”
Denne siteringen viser til ett av de store temaene i bokens innhold: livens og dødens vesen og lengsel etter og muligheter for udødelighet og oppstandelse fra døden, temaer som er en umiddelbar fortsettelse av Min Kamp og Morgenstjernen. Min Kamp begynner med:
“For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes.”
Mens farens død i Min Kamp er forestilt som en relativt enkel og definitiv prosess, utvikler seg komplikasjoner i de følgende bøkene. I Morgenstjernen flykter døden fra menneskeheten: så forferdelige er grusomhetene fra Johannes Åpenbaringer. Ingen kan dø lenger. I den siste boka handler det derimot først og fremst om livet. Døden er fremstilt som egenskap ved den voldsomme naturen vi må forsvare oss mot. “Vi lar drepe oss!”
To Deler
Men boken ville ikke vært en Knausgård, hvis den ikke hadde inneholdt tusenvis av detaljerte samtaler og små tilsynelatende uviktige hendelser. Boka består av to deler. Den første delen spilles under dagene av atomulykken i Tsjernobyl. Den andre delen spilles i Rusland i vår tid til og med dagene av Morgenstjern-historien.
Hovedpersonen i første del er Syvert. Etter sin militærtjeneste kommer han hjem og må prøve å bygge opp et normalt liv igjen. Stilen ligner passasjene i Min Kamp hvor vi var vitne til Knausgård i hans tidligere liv. Her ser vi Syvert, broren og moren hans, i tillegg til mange overfladiske kontakter med venner på fotballtrening og i kafeen. Del 1 kunne godt brukes av historikere som er interessert i samfunnet i 1980-tallet. Egentlig skjer det ikke mye, men det er mye prating, festing og flørting. Bortsett fra den vakre beskrivelsen av forholdene mellom Syvert, moren og broren, hadde de kapitlene ikke vært særlig interessante, hvis Syvert ikke hadde funnet en eske med kjærlighetsbrev på russisk til faren sin, som døde i en ulykke noen år tidligere. Han lar dem oversette av forfatteren Krag som ikke krever betaling. Han må bare love å lese Dostojevskijs Forbrytelse og Straff. Brevene fra den russiske kjæresten Asja avslører et håpløst intenst forhold uten framtid. Når du leser det siste brevet, mistenker du allerede at Asja var gravid med faren til Syvert.
Moren til Syvert er alvorlig syk og han må finne seg sommerjobb for å skaffe penger. Han finner ikke en annen jobb enn å hjelpe til i et begravelsesbyrå. Arbeidet er beskrevet med de vanlige Knausgård-detaljene.
I andre del møter vi Syvert igjen, lykkelig gift med Lisa, jenta han var forelsket i i bokens første del. Nå driver han sitt eget begravelsesbyrå. I mellomtiden har han sporet opp sin fars hemmelige kjæresten Asja og har skrevet et brev til henne. Asja har allerede dødd, men datteren Alevtina, som faktisk viser seg å være halvsøstera hans, er i live.
Liv og død
Teksten fra Johannes Åpenbaring Knausgård siterer foran i boken er helt annerledes enn teksten han bruker i Morgenstjernen. Da var budskapet at selv døden ikke ga noen mulighet til å flykte fra menneskelig lidelse. Sitat i denne boka interpreterer heller dødens forsvinning som forløsning:
“Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For de som en gan var, er borte.”
Denne bokens andre del inneholder lange avhandlinger om liv og død i form av tanker og prosjekter til Alevtina og venninnen hennes Vasilisa.
Alevtina
Vi ser tilbake på en tidligere fase i Alevtinas liv, der hun var biologistudent og skulle starte på et prosjekt i forbindelse med doktorgradsstudiet hennes. Hun blir interessert i måten sopp danner lange nettverk mellom trær, som spenner over flere trær. Fordelen for sopp er at de profitterer på næringsstoffer fra flere trær og for trær gjelder det samme. Alevtina utvikler fantasier at soppene danner et slags nevralt nettverk mellom trærne. Kanskje skogen kan oppfattes som en veldig stor selvbevisst organisme som lever i en helt annen tidsdimensjon.
Vanligvis tar hun som naturvitenskaplig utdannet person slike fantasier ikke på alvor. Likevel fortsetter hun tankene i denne retningen og finner en god studieplass på et Instituut ved Hvitehavet for å jobbe med doktoravhandlingen sin. Etter å ha tilbrakt noen dager på instituttet, oppdager hun hallusinogene sopp i den nærliggende skogen. Som eksperiment spiser hun disse soppene, mens hun fantaserer at soppene er skogens nevrale nettverk og at hun på denne måten kan få umiddelbar kontakt med skogen. Akkurat når hun tror de ikke ser ut til å ha noen effekt, får hun et alvorlig anfall av oppkast og hallusinasjoner. Man kan overlate til Knausgård å beskrive noe slikt. Hun overlever, men dette er ikke bare slutten på oppholdet ved forskningsstasjonen Belomorskaia, men også på biologikarrieren hennes.
Vasilisa
Venninnen hennes Vasilisa er helt annerledes, ikke en naturvitenskaplig forsker. Hun skriver dikt og er hovedsaklig interessert i litteratur, religion og historie. Hun prøver å publisere et essay om udødelighetens historie og om skiftende syn på den. Essayets første version er et kapittel i denne boken, som har en lignende funksjon på Egils essay i Morgenstjernen. Kapitlet, Evighetsulvene, inneholder de sentrale temaene som er uttrykt i boktittelen.
Kapitlet er temmelig ustrukturert med alle slags referanser til litteratur (spesielt Tsvjetajeva, Rilke og Tolstoj) og til mange eksperimenter med livsforlengelse, foryngelse og forsøk på fullstendig utrydding av døden. Det hun sier til Alevtina stemmer: ” .. det er … som et … langt essay som går hit og dit som det lyster. Litt som en hund. Den svinser og svanser og snuser på alt som dukker opp i dens vei.”
En sentral person er bibliotekaren ved Rumachev-museet i Moskva på slutten av 1800-tallet, som Tolstoi fremfor alt beundret for sin asketiske livsstil: Fjodorov. Denne Fjodorov hadde utviklet en plan for oppstandelsen til alle som noen gang har dødd: «vi må gjenopplive alle mennesker som noen gang har levd. Det er vår oppgave og vår plikt. … … … vi må overvinne døden og utrydde den.” Fjodorovs planer diskuteres i detalj i Vasilisas essay. Fjodorov ser ikke noen praktiske problemer som mangel på plass på jorden: vi vil ganske enkelt befolke andre planeter med de grenseløse reisemulighetene i framtida. Da ville det også være mulig å endre jordens bane og dermed streife rundt i hele universet.
Essayet fortsetter med morsomme historier om demonstrasjoner i Moskva mot døden med bannere som «NEI TIL DØDEN» og «ALDER ER EN SYKDOM» og om alle slags eksperimenter med å forlenge levetiden gjennom blodoverføringer og forsøk å holde avkuttede hundehoder i live til og med forsøk på hjernetransplantasjoner. Udødelighetens historie beveger seg stadig bort fra den religiøse sfæren (Kristi oppstandelse, den siste dommen osv.) i retning av vitenskap. Kirken har mindre og mindre å si om evig liv, biologi og medisin mer og mer. Senere i kapitlet besøker vi en bygning hvor flere lik henger hodet ned i en væske på -250 grad i store tanker, 6 lik per tank, og venter på oppstandelsen sin.
Oppløsningen
Sammen med sin gamle far (som nettopp har fylt 80 år, og ikke er hennes biologiske far) besøker Alevtina morens grav. Der gir han henne brevet som Syvert hadde sendt for lenge siden til hennes mor. Etter en lang nøling foreslår hun å møtes i Moskva. Det oppstår et vanskelig møte, som hun plutselig avslutter etter 45 minutter. Neste dag blir de enige om å møtes igjen. Da blir de begge blir ganske fulle og det etableres litt mer kommunikasjon. Fra nå handler historien først og fremst om det sterke familiebåndet deres gjennom deres døde far.
De blir enige om å møtes senere i Norge. Igjen står morgenstjernen høyt på himmelen og været er like ubehagelig varmt som i Morgenstjernen. Igjen skjer alle slags uforklarlige ting. Før Syvert reiser hjem, ringer hans begravelsebyrået ham: det er ikke noe arbeid, ingen dør lenger.
Verdt å lese?
Jeg leste 800 sider på norsk. Var det verdt det? Ja, til å lære norsk var det utvilsomt et effektivt bidrag, også fordi jeg hadde også skaffet meg en lydbok for å forbedre uttalen min. Men innholdet?
Selvsagt er den typiske Knausgård-stilen også her fantastisk: presisjonen i dialogene, beskrivelsen av detaljer i tankene til hovedpersonene og småting i deres miljø. De fleste detaljene virker uansett ikke overflødige. Forholdet mellom Syvert og lillebroren er veldig vakkert utarbeidet. Likevel blir det noen ganger slitsomt når han detaljerer de tomme samtalene mellom Syvert og noen på flyet eller et sted på en kafé. Folk er høflige, men ingenting skjer. Naturtro og kjedelig.
Særlig interessante er tankene til de to viktigste kvinnene i denne boken: Alevtina, doktorgradsstudent i biologi, og venninnen dikteren Vasilisa. De sentrale temaene liv, død og udødelighet er pent utdypet uten å komme til sikre konklusjoner, bortsett fra at vi ser hvordan det udødelighetstemaet har beveget seg fra religion og mystikk til konkret biologi. Men hva betyr det egentlig?
Jeg synes denne boka er mindre vellykket enn Morgenstjernen. For det første skjer det nesten ingenting i første del og nesten ingenting gjøres med Tsjernobyl-temaet, bortsett fra at Syvert av og til lurer på hva radioaktivitet er. Den eneste virkelige forbindelsen med Russland er farens reiser (hva gjorde han der?) og den hemmelige affæren med Asja. For det andre finnes det ingen klar oppløsning på slutten: en vanskelig samtale og en avtale om å komme til Norge mens den rare stjernen skinner igjen og ingen ser ut til å dø. For det tredje tilfører utseendet til den morgenstjernen ingenting til det som allerede ble skrevet i Morgenstjernen. For det fjerde synes jeg man kan gjøre litt mer med temaet udødelighet. Jeg tenker på håpløsheten og meningsløsheten i et liv uten død.
Etter nesten 800 sider er jeg ikke helt fornøyd. Han ser ut til å ha en ny bok under forberedelse. Så det blir en trilogi. Bare vent og se hvor mange sider Knausgård trenger da.
Etterskrift 7. februar 2023: med evig liv ingen framtid! I går besøkte vi teaterkonserten av But What About med tittelen About Time. 'Tiden' ble spilt av 'performer' Sofie Kramer, som presenterer alle slags ideer, teorier og historier i en 45-minutters forestilling, og dermed profesjonelt forstyrrer musikken. Forestillingen fikk meg til å tenke på boka av Knausgård som jeg har omtalt her, spesielt på det lange essayet av Vasilisa og diskusjonene om det med venninnen Alevtina: "Tanken er at evigheten har begynt. Det er det som har forandret seg. Framtiden har forsvunnet og evigheten har begynt" (s. 465). Disse tankene kobles sømløst sammen med Vasilisas idéer om udødelighet. Øyeblikket alle er udødelige, tiden forsvinner og med det framtiden. Med evig liv har vi ikke lenger framtid, ser ut til å være det sentrale budskapet. Under konserten i går ble denne typen temaer selvfølgelig også berørt av 'Tiden'. Tid, udødelighet, sist dom osv.
___
